På vegne av noen av de større utbyggerne i Moss ønsker vi å gi uttrykk for noen synspunkter knyttet til utbyggingspolitikken:

Er kommunens krav i takt med folks behov?

Gir det mening med forbud mot å bygge ett-roms, eller boliger mindre enn 45 m2, når mange ønsker og har råd til en slik bolig? Er kravet om at 20 % av boligene i prosjektet skal være 100 m2, i takt med barnefamiliers ønsker og økonomi?

Nei, folk vet best selv hvordan bolig de har behov for og råd til. Det er ingen holdepunkter for at kommunen kan, bør, eller vil lykkes med å, styre dette. Unge familier kjøper eldre rekkehus og eneboliger og pusser opp selv, og det gir rotasjon i boligmarkedet.

Høy boligkvalitet er miljø- og klimafiendtlig

Er det bærekraftig å bygge større boliger med høyere kvalitet, enn markedet etterspør eller folk har råd til? Resultatet er økt forbruk av areal, byggematerialer, energi og klimautslipp. Norske byggekrav er allerede på luksusnivå. Verden har som mål å redusere forbruk og utslipp, er det da riktig å kreve større boliger enn folk etterspør? Kravene til bokvalitet og uteareal er skrevet for et rikt samfunn med nok ressurser, men er i utakt med klimamålene.

Høy bokvalitet koster penger

Vi etterlyser en erkjennelse av at de stadig økte krav til bo- og byggekvalitet gjør boligene tilsvarende dyrere. Dette gjelder hele spekteret, f.eks. krav til isolasjon, heis, sprinkling, universell utforming, areal, lys, luft, støy og uteområder, samt bevaring, biologisk mangfold, teknisk infrastruktur, trafikkløsninger, osv. Alt koster. For å få rimeligere boliger må lovverket tolkes mildt og i hvert fall ikke toppes med ytterligere kommunale krav og ambisjoner.

Urbanitet som kvalitet

Ta Høyda som eksempel. Hvorfor vil kommunen bygge drabantby i stedet for livlig bydel? 120 % utnyttelse og lite næring i 1. etg er boligfelt som passer i mindre urbane områder. I sentrale strøk er det derimot urbane kvaliteter som binder oss sammen og skaper attraktive og klimavennlige bydeler. Det vil si minst 150 % utnyttelse, variert bebyggelse inntil 8 etasjer, og variert næring i 1. etasje.

Detaljambisjoner og regelrytteri

Hvorfor bruker kommunen så mye tid på detaljering av reguleringssaker? Nærmest hver balkong skal være ferdig tegnet. Reguleringssaker tar tid, og dette gjør boligsektoren lite tilpasningsdyktig til folks endrede behov.

Kommunedirektøren hevder at plan- og bygningsloven er et juridisk tungt fagfelt, og at det behøves mye juridisk mye kompetanse. Ja mon det. Hva er egentlig tilstrekkelig med lysinnslipp, avstand til nabo og gode uteområder for å leve et supert liv? Vi vil hevde at sunn fornuft bør trumfe jus i slike spørsmål.

Målsetting

Ligger det utenfor plan- og bygg-avdelingen sin målsetting å tilrettelegge for vekst og utvikling? Vi opplever at administrasjonen er helt upåvirket av at prosjekter blir utsatt eller lagt i skuffen fordi det er vanskelig å oppfylle alle krav. Skal det ikke være en viss «drive» i administrasjonen til å få ting til (brems og gass), og ikke utelukkende kontroll og regulering (brems)? Vår påstand er at det for 10 år siden var sterkere drive i administrasjonen for å få til ting enn det er i dag.

Fremdrift

Oslo er et skrekkeksempel. I hvert valg lover politikerne å rydde opp og senke saksbehandlings-tiden, men det blir likevel verre år for år. Ingen klarer å styre plan- og bygningsetaten i Oslo.

Høyda-planen (som allerede er 1,5 år forsinket av kommunen selv) hadde høringsfrist 15. september. Det kom innsigelse fra fylket knyttet til Ryggeveien. Mens våre milliardinvesteringer står fullstendig på vent har administrasjonen ennå ikke avholdt møte med fylket om saken!

Vi vil alle skape positiv vekst og utvikling i Moss. Da må Plan- og Byggesak følge kommunens eget prinsipp: «Si ja når du kan og nei når du må.» Det praktiseres ikke i dag.